Da jeg var liten, var jeg nokså guttejente, etter min mening, altså jente men foretrakk å leke med guttene. Det var ikke noe stress å bli skitten, hår-strikk fantes ikke i dette håret og fotball var rå kult, ja med gutta så klart. Men guttejente og klippe seg kort, da kom første lærepengen, å bli kalt gutt når man er jente, føltes ikke greit. Så jeg var ingen prinsesse jente ute, men på hjemme bane, der var det Barbie og Ken på bobiltur med familien. Baywatch-Barbie og Ken hadde stadig bassengvakt i badekaret og avsluttet redningsaksjonen med ett kyss. Eller munn til munn metoden. Jeg hadde en hel dyrepark av bamser i sengen, alle hadde navn og sin plass. Det var litt av en jobb hver kveld å få plass i sengen, alle skulle ha det bra i nedre del av sengen som tilhørte dyreparken.

Jeg hadde en dukke og en barnevogn som jeg fikk da jeg var 3 år, de ble en del av livet mitt lenge, til og med når jeg var litt for gammel klarte jeg ikke kvitte meg med de. De ble pakket inn og plassert vekk. Det er ikke alle leker som får lov å leve videre etter først generasjon, men det er en fin ting om de gleder neste generasjon også. Min mormor hadde ett helt rom fylt med porselensdukker, over 100, store og små. Dukkerommet var en drøm å være på når jeg besøkte mormor, dukkene hadde fine klær, håret kjemmet og sløyfene var stramme. Alle hadde navn, og noen var kjærester, jeg testet mormor flere ganger angående navnene, men det stemte hver gang. Så alle dukkene hadde sin historie, og det er kun vi som kan fortelle historiene videre.

Etter som årene har gått har jeg funnet ut at guttejente trenger ikke bety mer enn at man har lyst å gjøre alle tingene som både gutter og jenter gjør, leke med dukker, klatre i trær, ha på joggebukse, spille fotball, ha på kjole og pumps, henge med gutta og fortsatt bare være jente.

Så guttejente eller ei, jeg er meg!